Mange eldre lider av psykisk smerte og depresjon, og vi andre er ikke flinke nok til å se det. Det er det Det gode liv handler om denne uken. Tegning: Jon Skrantskov

I dagens Danmark begås hvert tredje selvmord af en ældre, og man anslår, at ca. 100.000 ældre går rundt med en ubehandlet depression. Især ældre på plejehjem er hårdt ramt. Det ser jeg på i denne uge og næste gang, det er min tur i Det Gode Liv.

Her om dagen kom jeg over en artikkel med overskriften «Eldres depresjon er et oversett problem». Et ganske interessant tema som fikk meg til å grave litt dypere, ikke bare i temaet, men også i de 20 årene jeg har vært sykepleier, for hvor mange har jeg ikke gått glipp av?
Hvor mange ganger har ikke jeg, sammen med de pårørende og resten av personalgruppen, bare blitt med i koret og sunget med på sangen om at fru Jensen begynner å bli gammel og kanskje til og med litt dement… Men kanskje fru Jensen virkelig hadde en depresjon? Det er ingen hyggelig tanke…
Ældre Sagen mener at ca. 100 000 eldre lider av depresjon, og at depresjon er den vanligste psykiske lidelsen blant eldre etter demens.
Forskeren Elene Fleischer har i sine studier funnet ut at mer enn 200 av de 630 selvmordene i Danmark hvert år (2005) begås av personer i alderen 65+. Lege Jens Kronborg Djernes mener at så mange som 17 prosent av alle eldre har en uoppdaget depresjon.
Dette er skremmende tall, og det rammer altfor mange – ALTFOR mange, fordi svært få får behandling. Enten fordi de ikke ønsker det, eller fordi familien – ikke av ond vilje – anser det som unødvendig fordi de er gamle og snart skal dø. Endelig kan det være fordi depresjon ikke anerkjennes i det hele tatt.
Men hvis depresjon kan forårsakes av stress, press, forandringer, sykdom, sorg, redsel for ikke å strekke til osv. som barn, ungdom eller middelaldrende – hvorfor skulle ikke en eldre person også kunne få depresjon?
Du er kanskje ensom, har en eller flere kroniske sykdommer, har kroniske sterke smerter, er blitt avhengig av hjelp, så inngangsdøren er byttet ut med en svingdør, familien bor langt unna, vennene dine er døde, og neste stopp er et sykehjem, der mange ifølge litteraturen har høy risiko for depresjon, ofte fordi man må gi opp sin selvstendighet.
Så sannsynligheten er absolutt til stede for at en eldre person kan få depresjon.

Vanskelig å oppdage

Det er ikke bare i den yngre befolkningen at noen synes psykisk sykdom er pinlig og ubehagelig å snakke om. Det ser vi også i den eldre befolkningen.
Mange eldre dveler ved symptomene sine og ønsker ikke å snakke med noen om det, selv om de kanskje har det veldig dårlig. I stedet kanaliseres symptomene over i fysiske sykdommer, som mange har et mye bedre forhold til, og resultatet er at mange får medisinsk behandling for noe de egentlig ikke har.
Mange eldre får også medisinsk behandling for fysiske sykdommer, noe som tilslører bildet av depresjonen og gjør det ganske komplisert for pleiere og/eller fastleger å oppdage depresjon og sette i gang riktig behandling.

Tegn på depresjon

Å bli naturlig sliten for alderen er ikke et faresignal. Tretthet er en del av livet og har ingenting med depresjon å gjøre. Og det er også klart at man har lov til å føle seg trist og alene når man mister en gammel venn.
Men hvis den eldre blir trist, innadvendt og tilbaketrukket uten videre varsel eller grunn, kan det være et tegn på depresjon.
Elene Fleischer oppfordrer deg til å se tilbake i tid. Var den eldre personen fornøyd med livet tidligere? Var det noe spesielt som ga glede og spenning, eller var det daglige gjøremål som ga livet mening?
Hvis du merker en endring som ikke kan relateres til noe, men at den eldre er blitt mer trist, innadvendt og uvillig til å gjøre ting som tidligere ga glede, kan en depresjon ha sneket seg inn.
Elene Fleischer sier videre at du bør være klar over at det er en permanent tilstand, det vil si at tristhet og motløshet er til stede morgen, middag og kveld.
Vi må i større grad ta tak i problemet, men ikke ved å gi råd. Vi skal ikke tro at vi er smartere enn de eldre. De eldre kan tenke selv. Så når vi forteller dem hva de skal gjøre, stopper samtalen med et «ja, ja». Det er avgjørende at det er en samtale på den eldres premisser og ikke på våre, enten vi er pårørende, sykepleiere eller leger.

Tilbake til den tiden…

Når jeg tenker tilbake på min tid på sykehus, i hjemmesykepleien og på sykehjem, har jeg møtt mange deprimerte eldre mennesker, og jeg har ikke gjort noe med det!
Dette skrivet får meg til å tenke på en hyggelig og velstelt dame som sto på min kveldskjøreliste. Alt jeg trengte å gjøre var å låse opp kveldsmedisinen hennes og gi henne koppen med pillene. Leiligheten hennes var fin og ryddig.
På kjøleskapsdøren hang det sirlige rader med tegninger av barnebarna hennes. De mange fotografiene på veggen var gulaktige og forestilte barn som for lengst hadde flyktet hjemmefra.
Sofaputene sto oppreist i den lille tomannssofaen, og på spisebordet sto en liten vase med noen plastblomster. Det var stille i leiligheten, og bare lyden av klokken på veggen brøt stillheten.
Jeg ga henne koppen med piller. Jeg så henne knapt, jeg så ikke øynene hennes, jeg hørte ikke om hun hadde det bra, jeg lyttet ikke til historien hennes eller spurte om livet hennes… Jeg ga henne koppen, og så skyndte jeg meg ut døren igjen, til neste på listen min.
Dagen etter fikk jeg en telefon fra politiet! Hadde jeg sett noe mistenkelig? Hadde jeg hørt noe? Hadde hun sagt noe?
Hjemmehjelpen hadde funnet henne neste morgen, død i sengen sin. Hun lå i sin fine kjole med sokker og sko på. Hun hadde lagt seg oppå sengeteppet, og kanskje hadde hun i sin ensomhet, depresjon eller fortvilelse over stillheten tatt en beslutning om å gjøre slutt på livet.
I flere uker hadde hun samlet piller, som hun til slutt hadde tatt kvelden etter mitt besøk. Hun ville ikke leve lenger…. og det ville hun heller ikke, men skjønte vi ikke hvor dårlig hun hadde det?
Neste gang i Det gode liv skal jeg gå litt dypere inn på hva vi som pårørende og pleiere kan gjøre for å forebygge, men også oppdage depresjon blant våre eldre.

Les artikkelen i lokalavisen