Livet stopper ikke opp når en av dine nærmeste rammes av demens. Men du må lære deg å forstå sykdommen og omfavne den som lider. Modellfoto: mostphotos

Det kunne godt være, i dette spirende efterår, overskriften til en lækker opskrift på oksekødssuppe med urter… men det er det ikke, det er tværtimod indledningen til en lille fortælling om en alvorlig sygdom, som årligt rammer 8.000 mennesker i Danmark

Mange av dere faste lesere vil huske min kjærlige reportasje tilbake i februar om Mr. Nørgaard. Og det er ikke fordi jeg har glemt det selv at jeg skriver igjen … men fordi Alzheimerforeningen i Danmark har 25-årsjubileum, en organisasjon som er hjulpet på vei av omtenksomme mennesker i Göteborg, og fordi vi markerer den internasjonale minnedagen – dagen da vi minnes dem som glemmer.

Vi drar til stålverket

La oss bare gå rett på sak. 21. september er den internasjonale minnedagen. Dagen da alle Alzheimerforeninger rundt om i verden samles for å kaste lys, glans, informasjon, smil og kjærlighet på en sykdom som har en enorm innvirkning på enkeltpersoner, familier, venner, naboer og kolleger.
En sykdom som sniker seg inn på oss akkurat når vi skal forklare noe for kollegene våre, eller når vi er i vår tredje alder og må forklare noe som skjedde i går.
Vi tenker kanskje at noe er galt, men i mange tilfeller avfeier vi det med stress, at vi begynner å bli eldre, at vi kanskje ikke har drukket nok væske, har en infeksjon eller hva vi ellers kan komme på. For det er få av oss som tenker på at demens er i ferd med å inntreffe. Kanskje fordi tanken er skremmende, og fordi det sannsynligvis er alle andre som rammes, «ikke jeg» …
Men det ER du som noen ganger får det. Det er du som i ung eller gammel alder rammes av demens. En sykdom der atferden vår endres og blir svekket.
Demens kommer fra latin og betyr «bort fra sinnet» – vi beveger oss bort fra den vi var. Sykdommen frarøver oss vår ellers velkjente karakter, vår kant, våre grenser og vårt syn, og gir oss i stedet et annet utseende.
Det nye utseendet kan være vanskelig for ektefellen, datteren, barnebarnet eller vennen å forholde seg til. Men som pårørende har vi en svært viktig oppgave – å finne ro og aksept i den nye personen som er kommet inn i livet vårt. En person som har like stort behov for kjærlighet, omsorg, tid, en klem og en god latter.

Evig ungdom

Jeg besøker et fantastisk par her i byen, og jeg blir alltid klokere når jeg går derfra! Vår siste samtale dreide seg om den internasjonale minnedagen. Kona, vi kaller henne Elisabeth, fortalte meg om en kjær nabo de hadde hatt i 42 år, som for noen år siden lurte på hvorfor Elisabeth «hadde blitt 70 år likevel, for han var jo bare 23 år». Tenk å leve evig ung – er det ikke det vi alle drømmer om?
Med en slik opplevelse og historie kan vi velge å lene oss tilbake og bli fornærmet. Riste på hodet og tenke at det er synd for mannen, men kanskje mest for kona, at han skal gjemmes bort fordi det er flaut. Og også forarget over at jeg synes vi skal smile litt av det hele.
Men han er FORTSATT et nydelig menneske som trenger kjærlighet og klemmer, og han trenger FORTSATT å bli inkludert og akseptert i alle sosiale relasjoner. Det kan være at det som kommer ut av munnen hans er vanskelig å sette inn i en sammenheng i den samtalen som pågår, men spiller det noen rolle? Og mister vi noe? Tilfører vi ikke egentlig bare en ekstra dimensjon til hverdagen vår og tvinger oss til å være kreative i kommunikasjonen vår og kanskje lytte mer enn å snakke?

Omsorg i ryggen

Her om dagen kom en god bekjent av meg, Niels, svinsende inn gjennom hageporten med konas sykkel. Han er alltid ulastelig kledd, har alltid frakk på seg og pleide å sykle selv.
Vi vet at Niels ikke husker så godt lenger, og denne dagen suste han av gårde i skjorte, seler, slips og tøfler (så vidt jeg husker) og deretter på konas sykkel. Naboen min og jeg ser på hverandre, og han prøver å finne ut hvorfor Niels hadde det så travelt. «Vel, jeg må hente Kisser på toget … hun har vært og handlet.»
Jeg var i ferd med å gå selv, så jeg bestemte meg for å følge etter ham og se hvor han skulle. Niels syklet av gårde i høy fart mot toget. Og ganske riktig, der kom Kisser med røde kinn og flere poser og pakkenelliker, og som i enhver kvinnes drøm kom prinsen på sykkel, med sykkelkurv og en hjelpende hånd.
Der jeg satt, kunne jeg se at hun først ble overrasket, sikkert fordi hun var veldig redd for at det hadde skjedd ham noe, men hvem kan bli sint på sitt livs kjærlighet som mot all forventning plutselig står der som en sann redningsmann.
Demente eller ikke, med eller uten overfrakk og på damesykkel – hjelpen kom. Sykkelen ble pakket, og de to herlige menneskene satte kursen hjemover sammen.

Tilbake til begynnelsen

21. september er den internasjonale minnedagen – en dag for å sende en kjærlig tanke til alle dem som kanskje ikke lenger husker hvem vi er. Det er en dag for å sette fokus på sykdommen som tar et liv hver tredje time og tar 8000 nye mennesker inn i mørket hvert år. Som fortsatt blir feilbehandlet, feiltolket og gjemt bort.
I Gentofte har Alzheimerforeningen og Trolles Sygepleje bestemt seg for å gjøre noe ekstra ut av det.
Vi har fått låne det vakre rådhuset i noen timer, og i løpet av den tiden har vi satt sammen et fantastisk program der vi skal prøve å åpne vinduet til åpenhet, forståelse og omsorg med musikk, kaffe, minnekake, kjærlige historier og ny kunnskap fra det virkelige livet med demens, slik at personer med demens og alle vi andre blir litt bedre rustet.
Alle er invitert, og arrangementet er gratis. Vi håper å se mange som kommer i kontakt med personer med demens i familien, vennekretsen eller på jobben, og husk at selv barnebarn med smarte joggesko og flott hår kan ha behov for å vite litt mer om hvorfor bestefar sier så rare ting eller kanskje ikke lenger kommer til påskelunsj.
Vi håper at mange av de ansatte i hjemmepleien, omsorgssentrene og dagsentrene fra Frederiksberg, Gentofte, København, Lyngby/Taarbæk og Rudersdal kommuner kommer innom for å få litt inspirasjon. Vi har også invitert en stor gruppe kommunepolitikere fra andre kommuner.
Ansatte ved Nationalt Videnscenter for Demens er selvfølgelig også invitert, i tillegg til representanter fra FOA, Dansk Sygeplejeråd, sykepleierstudenter, ergoterapeuter og fysioterapeutstudenter.
Bli med oss alle sammen og la oss fylle det vakre rådhuset med sang, musikk og mange gode tanker til alle dem vi er så glade i, men som kanskje ikke lenger husker om vi heter Ib eller Inge.

Les artikkelen i lokalavisen