Jeg har skrevet en rekke spalter med utgangspunkt i mitt arbeid som sykepleier. Jeg har delt mange av mine erfaringer, latter, undringer og sorger med dere – alt sett fra mitt perspektiv, sykepleierens perspektiv.

Men på onsdag var det jeg som var pleieren, det var jeg som kjente suget i magen og frykten for hva som ventet meg i enden av de grå og lange korridorene med de mange fartslinjene i gulvet. På onsdag var det jeg som måtte ta farvel med en av de mange

Jeg er i kategorien «Erfarne sykepleiere»

Jeg har jobbet med mennesker i rundt 30 år. Jeg har lært meg hva profesjonell sykepleie er, som jeg gjennom årene har våget å krydre med min personlighet. Jeg har forundret meg over rigide systemer, som jeg i årenes løp har forsøkt å myke opp og gjøre spiselige, med store vanskeligheter. Jeg har ledd så tårene har trillet, av og med pasienter, kolleger og pårørende. På sykepleierskolen lærte jeg at det var uprofesjonelt å gråte sammen med pasienter/pårørende, så selvfølgelig har jeg grått, så tårer og maskara har ligget i en gråaktig pøl i fanget på den hvite frakken min. Og alt dette kategoriserer meg som en erfaren sykepleier. En som har prøvd litt av hvert, og som med årene har latt det profesjonelle panseret briste og latt følelsene titte frem og vise hvem som skjuler seg bak frakken, hestehalen og det litt skjeve smilet.

Et tøft budskap

Noen dager før jul dukket det opp en melding på mobilen min. Datteren min og jeg var i gang med å bake julekaker til relativt høy og veldig glad julemusikk.

Meldingen var fra min mangeårige venninne, som de siste 11 årene har kjempet mot en utbredt kreftsykdom som til tider viste sitt stygge ansikt. Men hun var en kriger som tok opp kampen med alle de våpnene hun kunne mobilisere rundt seg, sin egen energi og ånd, familie, venner, vitenskap og medisinsk behandling. Men denne gangen var ikke budskapet å se inn i fremtiden. Snarere tvert imot. Louise var blitt erklært uhelbredelig syk, og man trodde ikke at hun hadde så veldig langt igjen.

Det er første gang i mitt liv at jeg har fått en slik beskjed. Det er første gang jeg har vært pleier for en døende person. Jeg har vært kontaktsykepleier for langt over 50 døende pasienter, men uniformen og navneskiltet mitt har på en eller annen måte beskyttet meg. Den har lagt en følelsesmessig isolasjon rundt de virkelig vanskelige følelsene som jeg nå plutselig følte som pleier. Nå var jeg ikke i tvil om hva det innebar å måtte forholde meg til det faktum at hun snart ikke ville være her lenger. Snart ville vårt lille trekløver bare være to.

Julen gikk, og det ble februar

Louise kom seg gjennom julen. Selvfølgelig gjorde hun det, for selv da hun skrev at hun var erklært døende og ikke hadde flere behandlingsmuligheter, tvilte jeg på en eller annen måte på at det kunne være sant. Hun hadde lurt døden flere ganger de siste mange årene, så hun gjorde det nok igjen.

I begynnelsen av februar ble hun innlagt på Frederikssund Hospital, på smerteavdelingen. Nå var hun virkelig syk. Dagene gikk, og vennekretsen fikk informasjon om hvordan det gikk med henne, og det gikk ikke i riktig retning.

Og mens dette skjedde, begynte jeg å sitte mer og mer urolig på stolen min.

Fra professor til omsorgsperson

Jeg har mye erfaring med å veilede pasienter og pårørende gjennom livets siste fase og å være til stede når det siste åndedraget tas. Og jeg har alltid ment at pårørende skal få lov til å komme og ta farvel. Den døende må gå, det er helt sikkert, men den pårørende må også finne ro et sted med å ha mistet en datter, en mor, en venn eller en kusine. Jeg vet at det er viktig å være overbevist om at det er endelig. At døden virkelig kaster sitt slør rundt et menneske som av alle krefter prøver å enten fornekte den eller gjøre seg klar til å dra.

Onsdag 19. februar var det jeg som trengte å høre sykepleierens stemme si …«ja, selvfølgelig skal du komme opp og gi henne en avskjedsklem» , så det gjorde jeg. Jeg hadde med en vakker blomsterbukett, som med sine 21 roser symboliserte de 21 årene hun hadde vært i livet mitt. For det var ikke noe 22. år…

Jeg kjørte til Frederikssund. Og på veien dit forandret jeg meg fra den nøkterne og kunnskapsrike sykepleieren til den ulykkelige og redde venninnen.
Da jeg gikk over parkeringsplassen, kjente jeg en knugende følelse i magen – og det slo meg at jeg aldri har tenkt på hvordan pårørende må ha det når de har parkert … at man nesten kan bli kvalm av redsel for hva man skal forholde seg til.

Jeg fant raskt skiltet som førte til den palliative avdelingen. De grå korridorene jeg gikk i, førte meg vekselvis inn i en nesten klaustrofobisk stillhet der jeg bare kunne høre klikkene fra hælene mine, og til samlingspunkter der folk snakket sammen, smilte eller så tomt frem for seg. Turen var lang, og det var jeg takknemlig for, for da kunne jeg utsette det jeg var i ferd med å ta farvel med vennen min.

Jeg lurer på om hun hørte meg

Sykepleieren som tok imot meg, må ha merket at jeg ikke følte meg bra, for hun sørget for at min plutselige mani ble dirigert til den andre enden av avdelingen, til vaseskapet, før jeg sto foran døren til Louise.

Hun lå i sengen sin ved vinduet, og lyset var varmt og svakt. Hun sov. Sykepleieren hadde fortalt meg at hun sov tungt på grunn av mengden smertestillende hun tok. Jeg ville ikke forstyrre henne i den befriende søvnen hennes, jeg ville bare sitte hos henne i noen minutter og holde henne i hånden før den ble kald.

Jeg lente meg over henne og måtte svelge et par ganger før jeg hvisket et nesten uhørlig «Hei Louise, det er Jill». Jeg trodde hun sluttet å puste i noen sekunder og prøvde å åpne øynene. Jeg lurer på om hun hørte meg?

Der satt jeg stille og strøk henne over det nakne hodet. Det var ingen bilder som passerte forbi, det var bare Louise, og så meg. Jeg har allerede savnet henne.

Tilbake i de grå korridorene…

Jeg reiste meg etter 4-5 minutter og gikk ut døren med bøyd hode. Jeg så meg ikke engang tilbake, slik de gjør på film. For dette var ingen film. Det var ekte, og i virkeligheten følte jeg virkelig det endelige og definitive, fra det øyeblikket jeg svingte av bilen på parkeringsplassen foran sykehuset til jeg gikk alene og snart med en venn mindre ned de grå korridorene. En veldig sterk følelse, men en følelse som jeg har «lagret» og vil ta frem neste gang jeg står overfor en fortvilet slektning og en døende person. For nå vet jeg på min egen kropp hvordan det endelig føles. Nå vet jeg hvor skummelt det er å ta farvel. Ikke skummelt fordi en person med sterke smerter og sykdom i kroppen drar. Men skremmende fordi en stol blir tom, en latter forstummer og en telefon ikke lenger blir besvart.

Louise fløy bort natt til fredag 21. februar 2020, 52 år gammel.

Hedre hennes minne