Det er en uholdbar og utrygg situasjon for personen med demens, men også for pårørende og ansatte. Mange hevder at det bare trengs flere varme hender, så vil ikke slike ting skje. Det er mulig, men det er urealistisk. Så la oss se realitetene i øynene og få brikken ut, slik at vi kan bli funnet før mørket faller på og kulda setter inn.

La oss ta et skritt tilbake i tid

I dag snør det, og det er minus 4 grader ute. Da jeg kjørte til jobb i morges, sørget jeg for å pakke meg inn i en varm frakk og varme støvler.

I radioprogrammet snakker de om viktigheten av å ha en termos med varm kaffe og ekstra tepper i bilen i tilfelle man kjører seg fast og trenger veihjelp, noe som kan ta litt tid.

Og mens dette skjer, sitter Bente og ser ut gjennom de store glassdørene i sykehjemmets hall. Vi vet ikke hva hun tenker – Bente er dement og sier ikke så mye.

Hun kjenner ikke kulden som treffer bena og føttene når dørene åpnes og lukkes. Hun ser lyset, og kanskje innbiller hun seg at hun er på vei hjem. Eller på vei for å besøke noe familie.

Når dørene igjen glir opp og nye gjester kommer på besøk, sniker Bente seg ut. Hun føler ikke at hun rømmer eller gjør noe galt, hun må bare gjøre noe.

Kanskje er det en alarm som registrerer at Bente har gått, kanskje ikke. Personalet er travelt opptatt med å løfte Gurli opp i sengen, hjelpe Hans til rette i lenestolen, slå på Gretes TV og trøste Otto, som plutselig er i sorg over at hans elskede gjennom 45 år er død. Alarmen går, og ingen tenker på Bente.

Personalet begynner å forberede middagen – de dekker på bordet, rasler og roter mens beboerne blir hjulpet til plassene sine i spisesalen.

Men den ene stolen er tom. Personalet går til Bentes rom, men hun er ikke der – de gjennomsøker gangen, TV-rommet, kjelleren og ringer de andre avdelingene, men Bente er ikke der.

Mens denne letingen og lidelsen pågår, vandrer Bente litt forvirret rundt. Kanskje er hun ikke helt sikker på hvor hun er, og hun kjenner nok ikke igjen omgivelsene hun går rundt i.

Det kan også være at hun begynner å fryse, men alle rundt henne er så opptatt at de ikke legger merke til en eldre dame i tøfler.

Tiden går på sykehjemmet – de ansatte begynner å bli alvorlig urolige – det ringes til en avdelingsleder som ikke tar telefonen, og til slutt orker ikke de ansatte å vente lenger – de ringer politiet.

Det er litt vanskelig å huske Bentes antrekk – var buksene hennes blå eller svarte? Har hun på seg vesten sin, og hvilken farge har den nå? Men det blir laget et signalement, og politiet kan etterlyse Bente på radioen.

Nå er det mørkt, og Bente kjenner kulden. Hun vet ikke hvor hun er, og hun er forvirret av alle de nye inntrykkene hun får på gaten. Instinktet fører henne til en trapp uten dørlås. Hun går inn og kryper sammen ved den blå barnevognen som står parkert til høyre for trappen. Bente er sliten, inntrykkene har vært mange, hun har brukt mye krefter på å holde balansen og gå de mange trinnene. Hun lukker øynene da en politibil suser forbi på gaten.

Varme boller og en klem er ikke nok

Mens Bente sitter i en trappeoppgang og fryser og Frede vandrer forvirret rundt på landeveien, kan diskusjonen om behovet for flere varme hender, nybakte boller og geiter som kan klappes, gjerne fortsette, næret av redselen for utvikling og ministre som hopper rundt på demensmatter.

Dette skjer samtidig som det, nærmest som en fotnote, finnes fantastiske historier om kommuner som faktisk har tatt initiativ til å være pionerer innen teknologien og prøvd seg på GPS-chiping.

Kommuner som erkjenner ressursmangelen, tar et reelt ansvar, og de vet at flere hender er urealistisk – for det er ikke et spørsmål om flere hender – de må også være kvalifiserte og ha lyst og lidenskap for oppgavene sine i litt mer enn fire måneder av gangen.

Og inntil denne luftspeilingen kan materialisere seg i virkeligheten, må vi ha en plan B, og plan B er teknologi.

Er jeg den eneste som blir redd?

Når man kjenner systemet fra innsiden – og det er ikke bare vi som jobber i helsevesenet som gjør det, men også pårørende – kan tanken på alderdommen være litt angstprovoserende.

Og hvis du i tillegg er redd for å bli dement og glemt i en snøfonn, kan det hende du trenger angstdempende medisiner.

Det er ingen god idé, så hvorfor ikke prøve å snu diskusjonen fra fantasier til fakta – og få i gang flisleggingen så snart som mulig?

Uansett kan jeg trygt si at med meg kan du gjøre hva du vil.

Bare ikke la meg gå rundt i tøfler og med frykt i øynene.