Vi bruker mesteparten av livet på å skille oss ut, differensiere oss, gjøre oss unike, spesielle og bemerkelsesverdige. Vi jobber hardt for å skape vår egen identitet, ta patent på imaget vårt og pynte oss med spesielle klær og morsomme sko, samtidig som vi skjuler vår hemmelige oppskrift på spesiell atferd og personlighet.

Når vi blir gamle og kommer i det kommunale søkelyset, går vi plutselig alle rundt i borrelåssko, joggebukse og forvasket poloskjorte. Vi deltar i de samme lekene og den samme underholdningen. Vi sover til samme tid i de samme sengene, og de identiske vannglassene våre står alle på de lyse trebordene med den vaklevorne toppen og de litt løse firehjulene. Om dagen sitter vi i de samme stolene som alle har de samme absorberende setene – til og med smekkene våre er like. Men hvordan kunne det gå så galt – og er det egentlig noen vits i å være ensartet?

Når bare gløden fra sigaretten skiller oss

At baren snart er i nivå med gulvet er én ting, men hvorfor er det slik at vi alle må se like ut? Hva er poenget, for ikke å snakke om fordelen, med å standardisere oss så voldsomt at det eneste som skiller oss fra mengden, er tannstatus og gløden fra den skjulte sigaretten som personalet ikke får lov til å se?

Noen vil hevde at når man blir gammel og trenger hjelp fra kommunen, må alt være praktisk, men hvorfor? Når ble det bestemt at man ikke lenger kan vaske et par fine og flatterende bukser? Jeg er sikker på at Lis eller Ismail fra hjemmetjenesten eller sykehjemmets vaskeriavdeling kan vaske og henge opp en bukse like godt som de kan vaske og tørke en joggebukse. Og tar det lenger tid? Det tror jeg faktisk ikke. På den annen side er det litt mer identitet i en fin bukse enn i en joggebukse, og som Mark Twain en gang sa, «klærne gjør mannen» – og det vil gi en slags påvirkning på samfunnet – og det er ikke noe galt i det…

Unidireksjonell mattykkelse

Og hva med nattbordet og pleiesengen? Hvorfor er det slik at vi fra dag én, når vi flytter inn på et sykehjem, må sove i en pleieseng med jernramme og kaldskummadrass uten særlig oppheng hvis vi ikke trenger pleie i den? Hvis den gamle, fine sengen fra det koselige, kjente soverommet «hjemme» nå er den du sover best i, hvorfor kan du ikke ta den med deg?

I løpet av den tiden jeg har jobbet på sykehjem, har jeg aldri sett noen flytte inn med egen seng eller eget nattbord. Jeg har heller ikke hørt mange si at «de sov godt»… Hvorfor har vi det så travelt med å standardisere helt ned til madrassens tykkelse? Hvis Elly eller Alexander kan sette seg opp på sengekanten med bare én hånd, er det da noen grunn til at de skal sove i den felles sengemodellen?

Og man kunne fortsette i det uendelige…

Jeg er ikke antropolog eller noe sånt, men jeg lurer på hvorfor vi skal være så forbannet like, og hvorfor det er så lite respekt for individet. Det gjennomføres undersøkelser og deles ut spørreskjemaer, og man skryter av at man har spurt de eldre hva de vil og til og med lyttet til dem, men har de noen gang blitt spurt om de var interessert i å henge individualismen utenfor døren? Hadde de forestilt seg at alderdommen skulle tilbringes i de samme fargene, i den samme stillheten og i de samme skoene – som alle andre på sykehjemmet? Tenk deg det, jeg tror ikke det.

Konsistens skaper besparelser

Noe sier meg at kommunene for mange år siden bestemte seg for at standardisering kunne skape muligheter for besparelser. I dag får alle vakuumpakket mat varmet i mikrobølgeovn. Alle får 35 minutter til rengjøring, 5 minutter til strømper og 17 minutter til dusj.

Ingen kan erstatte den 17 minutter lange dusjen med 17 minutter med høytlesning eller de fem minuttene med støttestrømper med fem minutter med kombinert fotmassasje… For det ville bety å løfte blikket og se på det enkelte mennesket. At vi forholder oss til den enkeltes behov, ønsker og lengsler, og ikke til besøkets smørbrød av tilbud.

Men du tør ikke – og du gjør det ikke fordi «det er ikke slik vi pleier å gjøre ting her …»

Jeg flytter inn med min egen seng og personlighet.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men de får meg ikke inn i en joggebukse og borrelåssko! Og jeg kommer ikke til å være den som kaster den første erteposen eller vipper klaffene over ballongdansen. Og ammesengen med den dårlige madrassen kommer ikke til å være en del av kveldsbønnen min, uansett hvor lett den er å rengjøre!

Men når jeg om mange år flytter inn i kommunens rampelys, er det med hornmusikk, egen seng, metervis av personlighet og retten til å være meg.

Du har blitt advart!