Det er feil å frykte overstimulering av eldre på sykehjem, skriver Jill Trolle. Modellfoto: mostphotos.com
Livet tar ikke slutt fordi du bor på et sykehjem. Eldre mennesker trenger ikke fred og ro. De skal ha gode opplevelser, og de tar på ingen måte skade av stimulering. Det er rådet fra ukens spaltist
Jeg håper dere alle har fått en god start på det nye året. Noen av dere har kanskje tenkt litt på hvordan det kommende året kan komme til å se ut, mens andre bare flyter med og er nysgjerrige på hva som vil skje.
Jeg vet at noen av mine medskribenter planlegger hva de vil skrive om lang tid i forveien. Dessverre har jeg ikke den evnen – en evne jeg ikke hadde da jeg gikk på videregående skole, universitetet eller sykepleierskolen – alle skriftlige oppgaver ble til i siste liten, ofte inspirert av det jeg så, hørte eller opplevde. Og slik er det fortsatt, og slik har det vært de siste 3,5 årene jeg har skrevet her i Det gode liv.
Tomt i øynene
Det har vært jul og nyttår, og landet har hatt en lang og fin ferie, så det har vært langt mellom de inspirerende snapsene, helt til jeg for en drøy uke siden snakket med en sykepleier fra et lokalt sykehjem.
Et usedvanlig søtt menneske som sa mange gode og riktige ting, helt til hun nevnte ordet «overstimulering». Da det ordet i den sammenhengen traff trommehinnene mine, er jeg overbevist om at øynene mine ble uvanlig blanke, og jeg kunne visuelt ha fulgt munnvikene mine peke lenger og lenger nedover.
Det er ingen fare i sikte
Sykehjemsbeboere i dette landet og i denne kommunen er ikke i nærheten av å bli overstimulert. Hvis personalet går rundt og er redde for å forstyrre og involvere beboere med fare for overstimulering, så er det ikke bare institusjoner for funksjonshemmede barn og unge i kommunen som bør settes på dagsorden, det er egentlig aktivitetsnivået i omsorgsboligene som bør granskes.
Og hvis du er pårørende til en eldre person med en fredelig demenssykdom, Parkinsons sykdom, hjerneslag eller annet, tro meg, din kjære er ikke i nærheten av overstimulering.
Fakta om overstimulering
Jeg tror faktisk ikke jeg forstår hvordan et slikt ord på noen måte er en del av sjargongen i en vanlig sykehjemsavdeling i en vanlig konservativ kommune, der utviklingen på eldreområdet går omtrent like fort som det tar å gå på stylter fra Femvejen til Klampenborg stasjon.
Når vi snakker om eldre og overstimulering, snakker vi om personer med demens, der de som en del av sykdommen reagerer sterkt og kanskje selvdestruktivt på: mange mennesker, mange stimuli som lyder, farger og lys. På mange spørsmål og dermed valg som krever et svar, skiftende omgivelser og fysiske posisjoner der de «må gjøre noe» som de ikke forstår hva er eller bør gjøre og derfor ikke kan forholde seg til.
Denne typen stimulering kan føre til angst eller frykt, sinne eller til og med tristhet, alt fordi de ikke lenger kan følge med kognitivt
Angst kan også være forårsaket av kjedsomhet
Fredfulle eldre mennesker med stille demens, der noen husker og andre ikke. Der de fysiske ferdighetene har begynt å avta, og der det å gripe kniv og gaffel og være sosial kanskje hører fortiden til, finnes det fortsatt mennesker som ønsker å oppleve mer enn de fire veggene på dagrommet i omsorgsboligen.
Som OGSÅ har behov for å ta del i noe sosialt eller kjent og livgivende fra sitt tidligere liv, som utstillinger, konserter, teater, lunsjer og gudstjenester utenfor omsorgsboligens vegger. Og disse menneskene tar på INGEN måte skade av stimuli. Hvis de er rastløse, kan det like gjerne skyldes kjedsomhet.
Hvis du sulter disse menneskene på intellekt og ferdigheter slik at de reagerer uhensiktsmessig, er det første du bør gjøre å revurdere omsorgen din! For da er det på tide å se innover og spørre deg selv om du som leder og fagperson gjør det godt nok. Ikke trekk «overstimuleringskortet». Og jeg hater å si det, men til tross for mange fine rapporter og evalueringer, er lista lagt altfor lavt!
Tråkk på gassen
Jeg ser jo selv at dette innspillet ikke er særlig oppmuntrende, eller er det det? Uansett, som et ekstra nyttårsforsett vil jeg oppfordre alle pårørende til å ta kontakt med bestemor, bestefar, farmor, farfar, farfar, pappa eller tante og inkludere dem noen ganger i måneden eller mer!
Håret er kanskje ikke like pent som før, joggebuksene er kanskje skjeve og skoene er kanskje flekkete, men ikke skam deg, for den eneste responsen du vil få fra omverdenen er respekt! Respekt fordi du fortsatt engasjerer deg og viser omsorg og kjærlighet for dine kjære, men kanskje ikke lenger perfekte, eldre kjære. Så gjør det – ved Gud, ingen trives med 24 timers fred og ro.
En god kultur
Det ville også være en god kultur eller tradisjon, om du vil, å innprente i familien – og forhåpentligvis videreføre til neste generasjon – at vi lærer barna og barnebarna våre at det å bo på et sykehjem ikke betyr at livet er over, det leves bare litt saktere, men ikke nødvendigvis kjedeligere.
Kanskje det å bli gammel og bo på sykehjem kunne vært litt morsommere og mer stimulerende!