Å se og oppleve kjærlighet i sin fineste form er en stor del av det å være sykepleier. Og Jill Trolle får fortsatt tårer i øynene når hun tenker på den ensomme personen som ble forlatt av sitt livs kjærlighet.

Sykepleierens arbeid er så mye mer enn pleie og omsorg. Det er også å være vitne til kjærlighet, samhold, tro, tap og «døden skiller oss ad».

Mange synes det er spennende å komme bak kulissene i en sykepleiers arbeid – det er som om det er noe forlokkende og magisk ved å se hvem det er hun tar seg av og hva hun gjør. Høre hva hun sier og oppleve hva hun ser.

Det kan jeg forstå, for arbeidet vårt er helt fantastisk! Og mye kan illustreres og visualiseres, men det kommer et punkt i sykepleien der bilder ikke kan illustrere eller vise hva det er vi faktisk gjør!

Det er det jeg skal forsøke å beskrive i denne ukens Det gode liv – som en oppfølging av Villabyerne-bilaget 17.-18. mai, «Det siste farvel».

Jeg vil forsøke å beskrive mine opplevelser da jeg møtte to mennesker som hadde vært sammen i mer enn 78 år, men som snart skulle skilles – dette er min historie om å være sykepleier og vitne til kjærlighet, om samhold, om tro, om tap og om å leve til døden skiller oss ad.

Hjelp til å komme hjem

Det var så vakkert pyntet med en kritthvit blondeduk på bordet, vakkert porselen og te i en fin kanne.

Rundt bordet satt de to døtrene og deres far, Kristian, 91 år gammel. Det var stille i det ellers åpne og varme huset. Kristian var alene, kona Bonny var på rekonvalesens, men familien var enige om at hun skulle hjem til sine kjære omgivelser og bli frisk. Hun skulle hjem til den hun hadde kjent siden hun var fem år gammel, datet, reist til USA med, giftet seg med og fått fire fantastiske barn med.

Hun skulle hjem til Kristian, hjem til fred og hjem til kjærlighet, og jeg skulle hjelpe henne med det.

«Moren din sprer vingene sine – og det er ingen måte å stoppe det på», sa legen til Bonnys datter. Modellfoto

Gnist og humør til tross for kreft

Min jobb var å hjelpe og støtte Bonny hjemme. Hun hadde kreft og var under strålebehandling på Herlev sykehus. Som følge av sykdommen hadde hun gått ned i vekt og var synlig svak og kunne ikke lenger spise vanlig mat eller drikke juice, vann eller vin, men fikk mat og væske i en sonde inn i magen.

Jeg møtte Bonny første gang da hun fortsatt var på rekonvalesens. En vakker, slank 82 år gammel kvinne med et smil som varmet helt inn i hjerterota og brune øyne som inneholdt så mye varme og kjærlighet at man nesten ble slått omkuld.

Bonny var sliten, men det var gnist og glød i henne, og hun ville hjem – hjem til Kristian, hjem til den lille hunden, hjem til familien sin.

Vi snakket litt om de mer praktiske pleieoppgavene, men også om hva som var viktig for Bonny. Hjelpemidler ble bestilt og installert, og jeg var klar hjemme samme dag som Bonny kom hjem.

Opp- og nedturer

De neste ukene var fulle av opp- og nedturer. Døtrene kjørte trofast moren til strålebehandling på Herlev og med hjertet i halsen under hjemturen fordi de fryktet at hun skulle bli syk, begynne å hoste eller føle seg uvel etter behandlingene.
Bonny var en fighter! Hver morgen hjalp jeg henne opp i badekaret, hun elsket det kalde vannet, og selv om det var en kamp og en erobring, satt hun trofast på badestolen og lot meg dusje den skrøpelige kroppen hennes mens hun gispet etter pusten.

Hun ble tynnere og tynnere, og etter hvert som grammene forsvant fra kroppen hennes, ble Kristian mer og mer forvirret, og hele holdningen hennes ble mer resignert. I løpet av de mange timene jeg tilbrakte der hver dag, kunne jeg kjenne hvordan hun gled bort fra ham og inn i en verden av sykdom og mer og mer mørke.

Men det var også gode dager da Kristian trodde, da han klamret seg til hennes hånd og hennes nærvær. Det var når solen skinte, og hun satt på den vakre gårdsplassen med en fin stråhatt under et knallrødt teppe og nøt samværet med ham, barna, barnebarna og det nye oldebarnet.

Eller da hun i rullestol ble kjørt ut i hagen for å se på ødeleggelsene etter stormen Bodil, eller da hun lyttet til et av barnebarnas begeistring over den kommende konfirmasjonen.

Vi gjorde også et poeng av å ordne hår, negler, sminke og noen av de vakre klærne som døtrene hadde med seg, bare for at det hele ikke skulle ende i sykdom og sondeernæring, men for at både Kristian og Bonny skulle få beholde troen på at de ville klare seg.

Sykehusinnleggelsen

En ettermiddag ble Bonny dårlig, pusten hennes ble stadig mer tungpustet, og hun ble redd – redd for å bli kvalt.

Jeg turte ikke å stå alene med henne lenger, så det var ikke noe annet alternativ enn å ta henne med til sykehuset.

Falck kom og løftet den lille kvinnen opp på båren og tok henne med til ambulansen. Kristian gikk ved siden av meg, han var blek, og de ellers så tillitsfulle øynene hans var blanke og nervøse. Båren ble rullet inn, og Kristian tok et stille farvel med sitt livs kjærlighet.
Bonny gjennomgikk en liten operasjon som gjorde at hun kunne puste fritt og slutte å kveles. Etter fem dager var hun klar til å reise hjem igjen.

Feil vei rundt

Sykehusoppholdet satte sine spor hos Bonny. Hun ble mer og mer sliten, men også mer og mer engstelig.
Kristian satt utrettelig ved sengen hennes. Han hadde ordnet et fint lite rom til henne med en gammel sofa som han gjerne sov på når han kunne være i nærheten av henne.
Han sov også mindre og mindre, og jeg kunne se at troen hans var i ferd med å ebbe ut. Det var som om han tok farvel med sitt livs kjærlighet.

I løpet av morgenritualet med bløtkokte egg og kaffe begynte han også å spørre hva jeg mente og trodde. I en slik situasjon er det så vanskelig å være profesjonell, for hva er det å være profesjonell?

Er det for å gi Kristian håp så han kan kjempe videre, eller er det for å være ærlig, med fare for å ta feil, å si at jeg så at Bonny var på vei bort?
Etter hvert som dagene gikk, ble jeg mer og mer konkret i hva jeg trodde. Fastlegen ble tilkalt, og vi snakket frem og tilbake om hva som kom til å skje.

En lege tar ansvar

Fire-fem dager før Bonny dør, sitter fastlegen sammen med Kristian, datteren og meg i sin gamle sofa på Bonnys rom.

Kristian er trist, og selv om han ser hvor dette bærer hen, er det likevel umulig for ham å gi slipp – for etter så mange år og så mange fantastiske opplevelser, hvem kan vel gi slipp på den eneste personen som har vært vitne til de siste 79 årene av livet ditt, bortsett fra deg selv?
Bonny har en liten nål i armen der jeg kan gi henne den medisinen hun trenger for å unngå smerte, frykt, kvalme eller vann i lungene.

En datter spør om det ikke er noe mer som kan gjøres, hvorpå legen svarer:
«Moren din sprer vingene sine – og du kan ikke stoppe det».

Den endelige avskjeden

Bonny dør 2. påskedag, omgitt av sin kjære Kristian og en kjær venn, som har vært en stor støtte for familien hele veien.

Bonny begraves en kald, men vakker vårdag, og kirken er fylt til siste plass. Det synges, snakkes, gråtes og minnes et menneske som hadde en spesiell betydning for alle som var til stede, også for meg, selv om jeg kom veldig sent inn i livet hennes.

Gudstjenesten er over, og kisten bæres ut til gravstedet. Kristian går rett bak, eller en skygge av Kristian går rett bak kisten.

Bonny blir lagt til hvile og vi synger en vakker sang. Kristian går med sin ene datter rundt til alle oss som er til stede.

Han kommer bort til meg og damen som har gjort rent hjemme hos dem i mange år. Jeg ser på ham – og den dag i dag får jeg fortsatt tårer i øynene når jeg tenker på det jeg så – der står en ensom og forlatt mann i sin fine grønne ullfrakk med skinnknapper. Blek, fattet, men forlatt av sitt livs kjærlighet, som han sverget evig troskap til i Ramløse kirke 60 år tidligere.

Hvorfor en sykepleier

Mine erfaringer med Bonny, Kristian og hele den fantastiske familien deres er opplevelser som for alltid vil være innprentet i minnet mitt. Jeg har møtt og tatt vare på mange som skulle herfra, og hver gang har det vært en unik opplevelse som ikke kan illustreres eller visualiseres, fordi det er så mye mer enn pleie og omsorg:

Det er å se og oppleve kjærlighet i sin fineste form, og det er derfor jeg er sykepleier!

Les artikkelen i lokalavisen