Jeg kan ikke forestille meg noe verre enn å sitte glemt og gjemt tilbake i livets vinter og bare vente på at tiden skal gå.
For livet skal ikke bare gå, det skal leves! Hvert minutt skal brukes til noe, ikke bare til å komme seg forbi.
Derfor spisset jeg ørene da jeg hørte Mads og Monopolet på P4 her om dagen. Et radioprogram der du kan presentere et dilemma og be et panel av kjendiser ta stilling til det.
Dette dilemmaet kom fra en ung kvinne som hadde skrevet til Monopolet og bedt om hjelp i en vanskelig familiesituasjon.
Moren, som er i midten av 70-årene, bor på sykehjem fordi Alzheimers sykdom hadde tatt så mye overhånd at hverdagen hjemme var blitt uhåndterlig, særlig for faren.
Moren kan ikke lenger kjenne igjen noen fra familien, men er ellers fornøyd og har funnet seg godt til rette på sykehjemmet, der faren kommer på besøk flere ganger i uken.
Dilemmaet nå er at faren føler seg ensom. Selv om huset er fylt til randen av minner fra bryllup, kobber-, sølv- og gullbryllup, høytidsminner, arvestykker, loppefunn, de klassiske leirfigurene som barna har laget på kunstnerisk vis, og en imponerende mengde av konas impulskjøp, er det rungende tomt.
Her er ikke noe liv og røre, et pent dekket lunsjbord med de tre avtalte smørbrødene og den halvtomme ølen eller eder og forbannelser når gressklipperen ikke vil starte, og dermed ingen til å gi en klem og et kyss på kinnet eller kjenne en hånd som strekker seg ut når det er tid for en liten kveldstur i nabolaget.

Kontakt annonse…

Datterens dilemma er nå: Er det greit å hjelpe faren med å lage en personlig annonse slik at han kan møte en søt kvinne å dele de mange timene, ukene, månedene og årene av livet sitt med, slik at han igjen kan gi og motta klemmer og kyss?
For uansett alder og omstendigheter stopper ikke behovet vårt for å gi og motta kjærlighet.
Presten snakker kanskje om medgang og motgang, men er en kronisk sykdom av Alzheimers kaliber virkelig motgang?
Er det ikke noe helt annet som presteskapet ennå ikke har satt ord på? Og hvis det var deg eller meg, ville vi ikke satt vår kjære «fri» uavhengig av alder og sykdom?
I Tel Aviv danser de på torget, i Frankrike spiller de boule…
… og i Danmark trekker vi for gardinene, slår på lyset og begynner å skrive kontaktannonsene!
Og vi har gjort det i mange år, for husker du Bjarne Lillers hese porterstemme som gjentok «…som en dame på førti år, liten og lubben med mørkt og krøllete hår…» i Giro 413, søndag etter søndag?
Han sang til den generasjonen som nå opplever å miste en ektefelle, enten på grunn av sykdom eller død, og som i likhet med mannen i Mads og Monopol-dilemmaet sitter alene i sitt koselige hjem uten noen å dele livet med.
I Danmark er vi ikke særlig «utadvendte» – vi danser ikke lystig i slangeformasjoner på torget med kjente og ukjente, eller kaster oss ut i petanque-kampen i parken. Vi er et tilbakeholdent folk, hvor hver mann er for seg selv.
Og det kan være en av grunnene til at så mange mennesker sitter helt alene og teller frynser på stueteppet eller dør og først blir funnet åtte dager senere.

Altfor mange blir sittende alene og telle frynser på teppet, skriver Jill Trolle. Modellfoto: mostphotos

Svaret var JA

I monopolet ble det et rungende JA til datteren. Det var ingen tvil om at hun skulle hjelpe faren med å skrive noen linjer om seg selv og status i livet med barn, barnebarn og kone på sykehjem, så muligheten til å møte et menneske å dele livet med var til stede.
De hevdet at det ikke handlet om å gifte seg og flytte sammen og glemme alt om moren på sykehjemmet, men om å bre ut armene og ta imot, slik at man kan svinge trebeinet igjen – kanskje ikke på torget, men kanskje til lyden av Liller, Katy Bødker, Gitte Henning og alle de andre gamle røverne i stua.
Den handler om kjærlighet og fellesskap – livsingredienser vi aldri bør gå tom for, eller bli for gamle til, uansett hvor vi kommer fra eller hvordan vi finner dem.