«Det er som om de sårbare vennene og familiemedlemmene skal skånes når en person dør», skriver Jill Trolle. Modellfoto: Mostphotos

Sivkister og Long John’s

Prester, leger, sykepleiere og alle mulige andre prøver jevnlig å snakke om døden i en helt naturlig og avslappet tone.
Men uansett hvilke ord vi bruker, og uansett om du drar herfra i en kiste av siv eller på ryggen av en Long John, kommer døden aldri naturlig for danskene.
Og det er som om de sårbare vennene og familiemedlemmene skal skånes når en person dør, og de demente, ja, hva er vitsen for dem med å komme i begravelser? «… de blir sikkert bare lei seg» eller «… de forstår sikkert ikke hva som skjer», eller hva om «de plutselig sier noe upassende …»

Onkel Arne var ikke til stede

Jeg vet ikke hvorfor min kjære, glade, smilende, trompetspillende onkel ikke deltok i minnestunden for sin lillesøster.
Jeg kan bare gjette meg til at det var fordi han hadde flyttet på sykehjem og var dement.
Jeg er overbevist om at «de» følte at han ikke fikk noe ut av å delta i begravelsen.
Men uansett hvor mange skanninger, kognitive og logiske tester, samtaler og observasjoner som gjøres, er det ingen som har den fjerneste anelse om hva som foregår inne i hodet på en person med demens.
Men mysteriet er at hvis du ikke forteller oss hva du føler og tenker, er det ingen som vet hva som foregår inne i hodet ditt – du som leser dette.
Men jeg er overbevist om at du ønsker å gå på minnestunden til søsteren din, og at det er veldig ubehagelig hvis noen andre tar den avgjørelsen for deg! Og det er sannsynligvis slik du føler det hvis du også er dement….

Tante Ingelise tok nok avgjørelsen

Jeg tror tante Ingelise tok avgjørelsen om at han ikke skulle gå, og jeg har vanskelig for å forestille meg at den ble tatt i ond tro, men sannsynligvis fordi hun følte at «… han får nok ikke noe ut av det…»
Men jeg føler meg overbevist om at hun tok feil, og det samme gjør alle de pårørende som hindrer demente i å delta i begravelser, bisettelser, minnestunder eller andre situasjoner der følelser spiller inn.
Ja, både demente og ikke-demenssyke blir påvirket av at en av deres kjære forlater jorden, og ja, både demente og ikke-demenssyke blir rastløse og kan slite med å finne ro om natten, men er ikke det en helt naturlig måte å håndtere sorgen på?

Alle bør få lov til å ta farvel

… Og absolutt ingen har lov til eller bør bestemme det motsatte for et annet menneske.
Det lille barnebarnet, den sårbare tenåringen og den eldre personen med demens – alle bør få muligheten til å ta en kjærlig avskjed med en av sine kjære.
Det verste som kan skje er at vi blir opprørte, men er ikke det også ok?
Min fars søsken var tett knyttet sammen på alle måter. De hjalp og støttet hverandre når det trengtes, men de kranglet og sloss også.
Men de var søsken med all den kjærlighet og hengivenhet som søsken har.
Onkel Arne spilte swingende trompet i sine yngre dager, og jeg ser for meg min alltid feststemte tante synge og danse til musikken hans.
Derfor er jeg lei meg for at han, til tross for sin demens og sin rullator, ikke fikk sitte sammen med oss andre i kapellet denne triste høstdagen og ta en kjærlig avskjed med sin blide og kjærlige lillesøster med de store svarte krøllene, slik jeg tok farvel med mitt sikkerhetsnett og min beskytter.