Mange oppdager ikke den gryende ensomheten før den har fått fotfeste og blitt en farlig venn, skriver Jill Trolle. Modellfoto: mostphotos

Jill Trolle vil bo i seniorkollektiv, når hun bliver gammel. Det fortæller hun om i denne uges Det Gode Liv

Mange av oss husker Carlsbergs TV-reklame fra slutten av nittitallet, med den populære Ulf Pilgaard i spissen. Og kanskje husker vi spesielt hvordan reklamen i noen få sekunder inviterte oss inn i fordommenes kollektiv, Mao, der alt fra tannbørster til ubetalte lisensregninger ble delt … men ikke ølene!
Det var i hvert fall den første tanken som slo meg da jeg forleden hørte på radioen om Realdanias nye, fine initiativ for å bekjempe ensomhet og bedre livskvaliteten blant eldre. Stiftelsen ønsker å bygge flere seniorbofellesskap – flere Maos!
Det var en gang en prest som sa til meg at «mennesket er ikke skapt for ensomhet, men for samvær …» Så hvordan kan det ha seg at det i dag, ifølge Ældre Sagen, er mer enn 33 000 ensomme eldre, mer enn 3500 personer som dør alene, og ifølge Sundhedsstyrelsen dør mer enn 770 personer for tidlig som følge av ensomhet? Jeg tror faktisk at antallet ensomme mennesker er satt veldig lavt!

Ensomheten er en farlig venn

Mange innser ikke engang at de føler seg ensomme før ensomheten virkelig har fått fotfeste og blitt en farlig venn. Kanskje går du alene etter en ektefelles død, eller litt for mange kirkeavskjeder med gamle og kjære venner.
Vi vet alle at når livspartneren vår dør, etterlater det et klaustrofobisk tomrom, selv om dere de siste ti årene bare har grynt til hverandre. For han var der når du våknet, og han var der når du sovnet.
Nå er han borte, og vennene dine slipper også taket, en etter en. Familien er opptatt, og plutselig hører du bare din egen stemme som snakker om alt fra det amerikanske presidentvalget, vedlikehold av rullatorer og de gode tilbudene i Irma.
Det kan også være vår fysiske tilstand som plutselig eller gradvis hindrer oss i å komme ut i samfunnet. Operasjon, smerter, dårlig fysisk form, problemer med å holde en kopp eller bestikk osv. kan dessverre også få den konsekvensen at vi isolerer oss og gir opp å komme oss ut av døren.
Risikoen for depresjon, hjerte- og karsykdommer og stoffskiftesykdommer er ekstremt høy når du er ensom. Men du er også alene og brenner mye uvurderlig menneskelig rikdom. Hvis de var pengesedler, ville vi aldri satt fyr på dem, ikke sant? Men vi setter billedlig talt fyr på helsen vår.

Et overflødighetshorn av opplevelser

Alle har noe å gi til ett eller flere andre mennesker, uansett om du er fra den danske landadelen eller har sagt «kontanter eller kreditt, sir, og varene må pakkes inn…»
Vi må aldri miste troen på at våre ulikheter – og det faktum at vi er et vandrende overflødighetshorn av erfaringer, historier, bilder, situasjoner og familie – bidrar rikt til vår dannelse, utvikling og fellesskap.
Og det gjelder selv om vi er kommet inn i 3. eller 4. kvartal av våre liv, for med hånden på hjertet… Det er tross alt ingen av oss som går så ofte på Riksarkivet.
Og egentlig viktigst av alt: Når vi er sammen med andre mennesker og dermed inngår i en relasjon, forebygger vi ensomhet, og med en begrenset mengde ensomhet i livet har vi også en begrenset risiko for å dø ensomme, noe som faktisk står ganske høyt på en av livets siste ønskelister.

En barriere mot fellesskap

Har noen av dere noen gang tenkt på at når vi flytter på sykehjem, så flytter vi faktisk inn i et slags fellesskap? Dessverre er vi nok bare kommet til et stadium i livet hvor det ikke er nok strøm på batteriet til å få fullt utbytte av fellesskapets fantastiske fordeler.
Og dessuten har vi ikke så mye vi skulle ha sagt om hvem vi vil bo sammen med, hva vi vil spise, eller om det skal være roser eller rhododendron i hagen.
Men hvorfor flytter vi ikke inn i et fellesskap tidligere? Hvorfor klamrer vi oss til «vår fine leilighet» eller «vårt 500 kvadratmeter store hus», der trappene er blitt en pine, klokkeslaget er høyt, ensomheten blir matet med skjeer, og vedlikeholdskostnadene for boligen overstiger prisen på en ny Samsø-bro?
Er det vår kulturelle lukkethet, reservasjon eller usikkerhet overfor andre mennesker, og kanskje konservatisme og frykt for å prøve noe nytt, som faktisk hindrer oss i å forebygge ensomhet og dermed fortsatt føle og oppleve at vi har en rettmessig plass i samfunnet?
Er det bare på film vi kan finne ro, glede og latter ved å oppdage nye sider ved oss selv og våre medmennesker?

Jeg tror på fellesskap

Uansett hvilke lag vi sykepleiere beveger oss i, møter vi ensomhet, og hver eneste gang gnager det i oss når vi må skrive «…pasienten er alene og kan derfor ikke utskrives til eget hjem…»
Og da kan pasienten være rik eller fattig, vedkommende er ALENE! Ingen ser frem til et lykkelig gjensyn etter en sykehusinnleggelse.
Men hvis vedkommende bodde i et kollektiv, eller i et eldresamfunn, så kunne pasienten komme hjem til seg selv, der det er absolutt best helbredelse og tilfriskning – der de er trygge.
Jeg er 47 år og definitivt i min beste alder. Men barna vokser opp, frisøren sliter med å dekke til de grå hårene på sidene, huden på håndryggen er ikke like fin og glatt som den en gang var, og plutselig er det jeg som ligger i skje med ensomheten!
Jeg vil ikke havne i den situasjonen. Jeg vil at mannen min og jeg skal være en del av et fellesskap der vi ikke er alene, selv om vi har stengt døren. Hvor vi kan hjelpe hverandre gjennom vanskelige, men også lykkelige tider.
Der jeg kan være med på å bestemme hva vi skal spise til frokost, lunsj og middag, og der det er mine nye og gamle venner og ikke den kommunale ergoterapeuten som lærer meg å knyte skoene etter et hjerneslag.
Jeg ønsker å leve på et sted der barna mine ikke trenger å ha dårlig samvittighet når de forlater meg, og der jeg eller mannen min kan gå fredelig inn i døden i visshet om at den andre ikke vil bli forlatt alene.
Jeg vil bo i et bofellesskap når jeg blir eldre, og jeg liker å dele ølen min med dem jeg bor sammen med.

les artikkelen i lokalavisen